Is

Det er ettermiddag, og lyset faller mykt gjennom vinduet i isbaren. Han sitter overfor meg, en skje i hånden, en dråpe smelter langs kanten av glasset. Han løfter den til leppene, langsomt, tankefullt – og jeg kjenner noe bevege seg i luften mellom oss.

Han sier ingenting, bare smiler med øynene, som om han vet at jeg følger hver bevegelse. Lukten av vanilje og jordbær henger tungt i rommet, og stillheten fylles av lyden av skjeen mot glasset. Jeg later som jeg smaker på mitt eget, men i virkeligheten smaker jeg på stemningen.

Uten å røre hverandre finnes en varme mellom oss, som smelter isen raskere enn solen utenfor. Et blikk, en pust, et lite smil – og verden blir stille. Jeg tenker ikke lenger på tiden, bare på nærværet, på alt som ikke blir sagt, men som fyller luften med løfter.

I det øyeblikket føles alt enkelt. Bare smak, pust, og det tynne sløret mellom oss.